Osmose er innenfor cellebiologien forflytning av vann over cellemembranen. Enkelt kan vi si at vann dilter etter andre løste stoffer over membranen slik at konsentrasjonen av løste stoffer på begge sider skal bli så lik som mulig.
Det er viktig å ha klart for seg at i alle kroppsvæsker, eller fysiologiske væsker, fins det alltid en rekke ulike løste stoffer. Med løste stoffer mener vi alle stoffer som fins i væsken; inkludert salter, sukker, proteiner, med mer. La oss se på et par eksempler (fig. 5).
Fig.5 Hypo- og hyperosmotisk påvirkning av røde blodceller
I venstre del av figur 5 ser du en normal, rød blodcelle – en erytrocytt. Hvis vi tilsetter saltvann med en høyere konsentrasjon salt enn det er i blodet vil erytrocytten skrumpe inn slik vi ser på figuren i midten. Årsaken til det er at når vi tilsetter saltvann blir det mer løste stoffer (natrium og klor) utenfor cellen sammenlignet med inne i cellen. Vann forflytter seg alltid over cellemembranen for å oppheve slike konsentrasjonsforskjeller. Vi kan si at høy saltkonsentrasjon trekker på vannet. Dermed trekkes vannet ut av cellen, og cellen skrumper.
Hva skjer da om vi tilsetter rent vann til prøven med erytrocytten? Da vil denne cellen svelle – og i verste fall eksplodere! Dette skyldes at mengden løste stoffer er høyere inni cellene enn utenfor og disse stoffene trekker på vann. Cellen utvider seg.
Med andre ord: Når et menneske får intravenøs infusjon er det helt avgjørende at konsentrasjonen på den væsken som gis er identisk med blodets konsentrasjon av løste stoffer. Dette kaller vi fysiologisk saltvann, og det inneholder 0,9 % natriumklorid (0,9% NaCl).